Tilbake

JULESPILL

«(...)Kom mine sangere,
still dere sammen(...)»,
«Come gather ´round me
my merry choir(...)».

Slik lyder det på alle verdens språk og på alle verdens kanter i disse dager når det gamle, tradisjonsrike Oberuferjulespillet blir øvet og fremført. Det spilles i Camphill-landsbyer, på Steinerskoler og i Kristensamfunnet fra Norge til Botswana, fra Japan til Peru.

Historien spillet bygger på er velkjent. Det er juleevangeliet slik evangelisten Lukas forteller historien om engelen Gabriel som viser seg for den unge Maria, og forkynner at hun skal føde en sønn og kalle ham Jesus; «som skal være Herre over sitt folk til evig tid». Det er historien om Josef og Marias reise til Bethlehem og om hyrdene på marken som til sin store forundring blir vekket av sang fra en engleskare, og som vandrer over de kalde, mørke markene søkende etter barnet som skal bli verdens lys.

Hyrdespillet er et av tre tradisjonelle middelalderskuespill, alle basert på bibelhistorien. Skuespillene er kjent så langt tilbake som 1100-tallet og ble oppført av befolkningen på den lille øyen Oberufer som ligger i elven Donau, mellom landene som nå kalles Østerrike og Ungarn. Spillene ble først regnet som kirkespill, men spredte seg snart til folket på landsbygden og i byene. Der ble de oppført på de lokale vertshus eller på byens torg etter at spillerne hadde marsjert på veier og gater og samlet sitt publikum med mye sang og moro. Rollene i spillet gikk i arv fra far til sønn gjennom generasjoner og skuespillet var en sentral begivenhet i julefeiringen. På denne tiden var Bibelen som vi vet ikke oversatt til folks hverdagsspråk og bare de lærde kunne lese latin. Derved ble de religiøse spillene viktige formidlere av Bibelens historier og budskap.

Paradisspillet blir tradisjonelt oppført noen dager før eller sammen med hyrdespillet. Her fortelles historien om Adam og Eva som fordrives fra Paradis etter å ha blitt fristet av slangen til å spise av kunnskapens tre. Liksom barnet som en gang må forlate barndommens drøm og vandre ut i voksenlivet, fordrives Adam og Eva ut i en verden hvor «barn fødes i smerte, jorden er forbannet og i ditt ansikts sved skal du ete ditt brød». Siden har menneskeheten vandret gjennom århundrer og årtusener mellom håp og tvil i en verden av endeløse valg. Kanskje søker vi fremdeles etter veien tilbake til Paradis, eller veien fram - til et nytt og ennå ukjent sted.

Triologiens siste erTre Kongers spillet som ofte oppføres 6. januar, en dag som i noen land kalles
«De tre kongenes dag».
Dette er historien om Jesu fødsel slik den beskrives i Matteusevangeliet. Tre vise menn fra Østen med stor kunnskap om astronomi, så i stjernehimmelen et tegn på at Jødenes konge var født. De følger den lysende stjernen som leder dem til stallen i Bethlehem. En engel viser seg for Josef og byder ham flykte med Maria og barnet, helt til Egyptens land for å unnslippe kong Herodes, som i sin forferdelige sjalusi og herskesyke, planlegger å drepe alle barn under to år for dermed å sikre utslettelsen av den nyfødte kongenes konge.
Hvert år fødes Jesusbarnet på ny. Hvert år vandrer vi gjennom adventstiden; trette, bekymrede, lengtende - men også fulle av håp og forventning. Som hyrdene og kongene undrer vi oss:

Hva kan jeg bidra med,
hvilke gaver bringer jeg
til barnet,
til verden,
til mine medmennesker?

Hyrdene gav fra sine varme hjerter. Kongene gav av sin visdom.

Kanskje er vi alle hyrder og konger. Vi lengter etter at barnet skal fødes igjen, både på jorden og i menneskenes hjerter, mens solen snur og dagene langsomt blir lysere og lengre. Kanskje prøver vi óg i denne juletid å huske at liksom Jesusbarnet måtte fødes i en stall, så finnes fremdeles tusenvis på tusenvis av mennesker over hele jorden som ikke finner ly og trygghet - hverken i herberge eller stall.
Bergen - 2004.

tekst: Elisabeth Ameln
illustrasjon: Irén Kleiven